I sitt siste nyhetsbrev skriver KOFA at innklagede hadde gjennomført en konkurranse med forhandling for inngåelse av rammeavtale om kjøp av hånd-, elektro-, og luftverktøy, inkludert servicearbeid på elektro- og luftverktøy. Anskaffelsen var derfor regulert av forsyningsforskriften.
Konkurransen ble utelukkende avgjort på pris, nærmere bestemt høyest tilbudt gjennomsnittlig totalrabatt. Spørsmålet i saken var hvorvidt dette var et ulovlig tildelingskriterium.
Klagenemnda fremhevet at avgjørende var hvorvidt tildelingskriteriet var egnet til å identifisere tilbudet med den laveste prisen, og viste i denne forbindelse til tidligere praksis fra klagenemnda om dette.
Klagenemnda tok utgangspunkt i at det følger av forsyningsforskriften § 14-1 (1) bokstav a at oppdragsgiver kan velge å tildele kontrakt på grunnlag av hvilket tilbud som har den laveste prisen. Om rettstilstanden bemerket nemnda videre i premiss 25:
«Det nærmere valget av evalueringsmodell ligger innenfor oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn, som bare i begrenset grad kan overprøves rettslig. En evalueringsmodell vil etter omstendighetene kunne underkjennes som uegnet, men terskelen for dette er høy, jf. klagenemndas sak 2017/114, premiss 48 med videre henvisning til sak 2018/238, premiss 34. En risiko for at den valgte modellen ikke gir oppdragsgiver tilbudet med den laveste prisen, er ikke tilstrekkelig, jf. klagenemndas sak 2017/103, premiss 32 med videre henvisning til sak 2016/71. Temaet for en rettslig kontroll er ikke om fremgangsmåten er optimal, men om den er lovlig, jf. klagenemndas sak 2018/226, premiss 34».
Klagenemnda fremhevet videre at lovligheten av priskriterier knyttet til rabattsatser og påslagsprosenter beror på en konkret vurdering. I foreliggende sak la nemnda konkret vekt på at rabattsatsene skulle knyttes opp mot leverandørenes reelle utsalgspriser. Nemnda vektla også innklagedes forklaring om at leverandørene i praksis ville ha begrensede muligheter til å sette prisene kunstig høyt, som følge av at markedet var «preget av effektiv konkurranse, at prisnivået er jevnt og at leverandørenes priser er transparente». I tillegg bemerket nemnda at «Innklagede er for øvrig ikke forpliktet til å kjøpe alt utstyr hos valgte leverandør, og kan derfor innrette innkjøpene på en måte som er økonomisk gunstig sett hen til de øvrige prisene i markedet».
På denne bakgrunn – etter en konkret vurdering – fant klagenemnda at høyest gjennomsnittlig rabattsats ikke var et ulovlig tildelingskriterium i denne konkurransen.
