Trond Holm Johansen
På seminar.....
Så er årets Seminar for sykehusrenhold over. Jeg har flere ganger lurt på hvordan det er å være deltaker på seminarene våre, uten å måtte være opptatt av arrangørmessige ting. Bare kunne reise til seminaret og sette seg ned på en stol og følge med. Det har lett for å bli en annerledes opplevelse når man står ansvarlig, og hele tiden skulle være sikker på at alt er under kontroll.
"Hva er det nå du stresser med? Alt går jo så bra, så senk skuldrene...".
Det er jo nettopp det jeg hele tiden "stresser med", at alt skal gå bra. Vel, jeg har jo valgt det selv, å stå i bresjen for å arrangere disse seminarene. Kanskje er jeg litt kontrollfrik, ønsker å vite at alt går på skinner slik det skal.
Det er greit å ha oversikten, fra a - å. Nå har jeg etter hvert fått litt erfaring i å arrangere disse seminarene, så jeg flyter en del på det. Og ikke misforstå, det er nok av dem som sier at de gjerne vil hjelpe til.
Men når alt ligger i fingrene, så er det kanskje lettere for meg å kjøre løpet, å være "skipper" om bord. Og så henter jeg hjelp når det trengs.
Alt kan jo egentlig skje under et seminar.
Det verste er kanskje hvis en foreleser ikke dukker opp, hva gjør man da?
Tidlig dag tre i år så det ut som om dette skulle skje. Første innlegg på programmet stod oppført som "Surprise". Jeg ante faktisk ikke hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle være noe som skulle få oss til å våkne.
Det var min kjære kollega i Stavanger som gjorde meg oppmerksom på at ikke alt var som det skulle. Hun så fælt stressa ut der hun løp rundt med mobiltelefonen. -" ho e ikkje kommet, ka gjør vi nå?"
Hun som skulle komme var fra SUS (Stavanger Universitetssjukehus), altså et lokalt innslag.
Det var to minutter til dagens start, og jeg tenkte at dette skal bli en fin "surprise" fredag morgen. Jeg var akkurat gått på talerstolen for å fortelle 140 deltakere at dagens "surprise" var at jeg hadde dradd dem ut av sengene en halv time tidligere enn nødvendig, da jeg fikk signal om at vår foredragsholder (utkledd som budeie) var klar. Hun hadde skiftet i bilen og ville ikke entre hotellet før alle var gått inn i salen.
Selvfølgelig! (- men hvorfor svarte du ikke på telefonen...?)
Jeg må få takke alle som var på seminaret for tre supre dager. Jeg har sjelden fått så mye positiv tilbakemelding, og det gir meg lyst til å gå løs på neste års seminar med krum rygg.
Da skal det arrangeres på hjemmebane (i Bergen), så kanskje det gir noen fordeler?
Takk også til resten av styret i FFS for all hjelp underveis, og en liten rose til Ann-Britt og Eli for det de ordnet med lokalt. Seminaret gikk som smurt og jeg håper at de fleste kunne ta med seg hjem noe positivt.
Takk for denne gangen, vel møtt i Bergen i 2008, og ha en fin 17. mai!!!!
PS! Min lille datter på 4 har i løpet av dette innlegget stoppet meg syv ganger for å få hjelp til å kle på dukker.
Hun er forresten ikke så liten lenger, og har gitt klar beskjed om at når hun fyller 5 år i slutten av april så er blitt stor.
Og til min ”lille” datter på 24 som forvillet seg inn på bloggsiden min: jeg blir i godt humør av deg også!....og det gjelder resten av ungeflokken og!
(Hilsen pappa)
